Bokmålsordboka
dogge 2, dugge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dogge | dogger | dogga | har dogga | dogg! |
| dogget | har dogget | |||
| å dugge | dugger | dugga | har dugga | dugg! |
| dugget | har dugget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dogga + substantiv | dogga + substantiv | den/det dogga + substantiv | dogga + substantiv | doggende |
| dogget + substantiv | dogget + substantiv | den/det doggede + substantiv | doggede + substantiv | |
| den/det doggete + substantiv | doggete + substantiv | |||
| dugga + substantiv | dugga + substantiv | den/det dugga + substantiv | dugga + substantiv | duggende |
| dugget + substantiv | dugget + substantiv | den/det duggede + substantiv | duggede + substantiv | |
| den/det duggete + substantiv | duggete + substantiv | |||